|
|
 |
 |
ANTES DE LA MUERTE DE MI AMOR
Pienso en tí ..
Y muero
Lentamente
En mis sueños.
Pienso en tí ..
Y ahora
Lo único que queda
Son la música,
Unas palabras perdidas
Y .. quizás
Una que otra lágrima
Errante ..
Pienso en tí ..
La lluvia oculta
La arrogante apatía,
El retórico insoportable.
La apología
Sin rostro
De los que piden perdón.
Despierto y descubro
Lágrimas
Que baten
Ventanas con grietas
Y sueños quebrados ..
De súbito ..
No puedo llorar más;
La lluvia ha parado.
Bajo el cielo desnudo
La vieja pintura se descolora.
Y yo pienso aún en tí ..
Hasta olvidar
El silencio que ya existía
Antes de la muerte de mi amor.
TAL VEZ
¡ Fuerza !
El amor.
¡ Fuerza !
El sexo.
¡ Fuerza !
Las mentiras.
Y tal vez te encuentre
En mis sueños errantes.
EL ÚLTIMO TANGO
Las reglas más importantes
Con respecto a la vida
Nos fueron reveladas unos momentos
Antes del amanecer en
Una de las grandes avenidas
Que siempre están en discordia
Con la logica de las cosas útiles:
El vino joven ..
El sexo promiscuo ..
Las compras compulsivas
Y quizás .. el ir a la iglesia
En un día de trabajo.
Nos reconocemos en los
Sueños vivos capturados en
Las pinturas de Goya y El Bosco.
Y allí, bailamos nuestro último tango;
Lenta ..
Y religiosamente ....
Y huimos de la memoria exacta
A la sombra de nuestras
Últimas
Indiscreciones.
MIENTRAS ESPERAMOS
Pacientemente -- nos mantenemos,
Desesperados por creer en Dios,
En la justicia y la humanidad.
Repetidamente -- sufrimos
Nuestra propia ignorancia e inmovilidad.
Admirablemente -- nos hacemos mártires,
E intentamos paliar nuestro dolor con santidad
Y consideración.
Inevitablemente -- nos vengamos,
Con las mismas tácticas de nuestros agresores.
Últimamente -- nos avergonzamos
Por todos los que pensaban que éramos extraordinarios.
Típicamente -- esperamos
Que el mundo reconozca sus equivocadas críticas.
Irónicamente -- no aprendemos nada,
Y no se olvida ni se perdona.
ZODIAC
You and he and they
In opposition to
My circle of One.
The moon is in Fresno --
Long gone retrograde
And void of course.
BOUNDARIES
Peripheral lines
in my psyche
and yours
dance and intersect
with agreement
and understanding.
But crossed
boundaries
lead both
dogs and nations
to quarrel.
OF FOOLS AND KINGS
The tides of time
separate fools and kings
much as ocean waves:
swelling, crashing and
mixing water and sand --
and in a passing moment
one is indistinguishable
from the other.
EDDERKOPPKVINNE
Du, edderkoppkvinne.
Som bestandig er iblant
De best kledde i byen,
Men som aldri bruker
Penger når du er ute.
Du, edderkoppkvinne.
Så sjenert at gutter
Leter etter deg inntil
Du fanger dem.
Du, edderkoppkvinne.
Så ensom. Så lei.
Så redd for deg selv.
Du edderkoppkvinne.
Er det rart, eller ..?
PÅ SOPPTUR I KONGERIKET
Barbeint tripper jeg gjennom skogens kongerike
Uten antydning til verken forståelse eller fare.
Jeg er på oppdagelsesreise, og jakter etter soppens
Gjemte hemmeligheter som et naivt barn i spøkelsesalder.
Nå og da blir min skjønnhetssøvn forstyrret av naturens
Stillhet, som fremkaller ubevissthetens ristende og
Fortryllende bilder fra steder uten tidsrom eller navn.
Bak en dinosaurusalders bregne, og ut fra under en
Mosedekket stein, titter den vakreste sopp jeg
Noen gang har sett, med en svær rød flate spekket med gul.
Jeg strekker armen min mot det skattete funn og
Stopper opp akkurat når jeg er i ferd med å ta på den.
Steinen har begynt å stråle smaragd lys, først med
Den rolige anspennelse til rødglødende kull, og siden
Som den overveldende illuminasjon av Guds evig kjærlighet
Og barmhjertighet, gjenspeilet i trillionvis av smil.
I det øyeblikket reiser jeg ut av kroppen, og chakraene mine
Stiller opp i en perfekt linje mens jeg ser på meg selv
Og summen av menneskelig eksistens fra langt ovenfra.
Og i den fullkomne harmonium gjenopplever jeg livet som
I de himmelske periodene mellom jordiske inkarnasjoner,
Og alle mine daglige bekymringer og hemninger virker like
Drømaktige og ubetydelige som en midtsommers dagdrøm.
Jeg returnerer aldri helt tilbake til bevisstheten som kjent
Fra før, men beholder en liten del av den utstrålingen som
Har nylig preget mitt hjerte på en så vidunderlig måte.
I ryggsekken bærer jeg hjem ingen sopp, men trolig den
Mest ettertraktete skatt fra skogens kongerike: javisst,
En alminnelig stein -- som souvenir fra livets drømmereise.
SKUE DIN GUD
Skue din Gud,
Og vit at det er alt som finnes.
Skue din Gud,
For det finnes ikke noe annet.
Skue din Gud,
Som stammer fra dypt inne i deg.
Skue din Gud,
Som er selve skapelsens kjerne.
Skue din Gud,
Og la deg drukne i Kjærlighet og Lys.
Skue din Gud,
For det finnes ikke noe annet.
Se inn i speilet,
Og skue din Gud.
Skue din Gud,
Og vit at det er alt som finnes.
Iaktta dine venner, naboer and fiender,
Og skue din Gud.
Skue din Gud,
For det finnes ikke noe annet.
Bryt ned illusjonen om et skille,
Og skue din Gud.
Skue din Gud og vit at
Alt er ett og ingenting er tilfeldig.
Skue din Gud .. og
Skue din Gud .. og
Skue din Gud.
All works copyright Adam Donaldson Powell, 2006
|
|
|
|
 |
|
|
Palabras de María Cristina Azcona
sobre el libro “Three-legged Waltz ” de Adam Donaldson Powell.
Este libro se inscribe en la línea de las grandes aventuras literarias, aquellas que convocan a los escritores que ven siempre un poco más allá de lo que corresponde a su determinada época. Esto asegura no tan sólo su éxito sino también, y lo que es mucho más importante, su vigencia con el paso de los años.
Cuando José Hernández presentó su “Martín Fierro” generó polémica y tuvo innumerables problemas para poder ponerlo en la calle y lograr que el público masivo lo conociera. Esto se debió al hecho de estar escrito en “gauchesca”. Hoy en día nadie discute el genio de quien lo escribiera, en la forma en que fue escrito, ni su magnífico y aleccionador contenido, testimonio de una sociedad injusta. Había un motivo para estar expresado de ese modo: en ese particularísimo estilo. Un motivo a ser descubierto e intuido por el lector avezado: Simbolizar en ese lenguaje, toda una estructura cultural sumergida que yacía debajo de una supracultura dominante. La cultura popular perteneciente al criollo y que incluye esa expresividad que lo caracterizaba.
Hoy, frente a esta joya literaria, nos preguntamos el porqué de esta presentación trilingüe. La respuesta la tendrá el estimado lector cuando reflexione sobre lo que dice este libro. En los mensajes implícitos y explícitos. ¿No es el ser humano siempre un ser humano, viva donde viva o hable en el idioma en que hable?
La poesía multilingüe es decisiva en nuestros días, como puente de comunicación intercultural, desde la diversidad en raza, cultura e idiosincrasia hasta llegar a la integración de valores que son aceptables por tan diferentes grupos humanos. Este es el camino de la paz mundial y debemos transitar todos juntos estos puentes transculturales que se construyen y se van desarrollando en los foros internacionales de literatura multilingüe. El respeto por la diversidad es la condición sine qua non de la paz. El bilingüismo y más aún, el multilingüismo literario son la ruta más directa y eficaz hacia el logro de un entendimiento armónico y durable entre todos los grupos humanos que pueblan la Aldea Global. Más allá de hegemonías hemisféricas, culturales o raciales.
Los poetas, que, como Adam Donaldson Powell, son capaces de expresarse en prosa o en verso, en forma igualmente exquisita y clara, tanto en una lengua como en la otra, y que nos acercan, mediante una intención elevadísima del espíritu, una enseñanza, un sentimiento, una emoción, una denuncia o a veces simplemente una idea, son merecedores de nuestro interés, de nuestra admiración y respeto ya que representan el patrimonio pacífico de una humanidad en declinación moral alarmante.
Es imperativo ayudarlos a levantar la bandera de la fraternidad internacional a través de la herramienta armónica de su voz entendible por todos.
Este ha sido el espíritu de mi movimiento internacional “Bilingual MCA poetas y escritores bilingües por la Paz “ el que he fundado en 2001 y que reúne a poetas con las mismas preocupaciones que desvelan a Adam D. Powell.
El principio fundacional de IFLAC, el Forum Internacional de Literatura y Cultura de la Paz, (auspiciado por UNESCO, creado y dirigido por Ada Aharoni y cuyo Vice-presidente es el Dr. Ernesto Kahan, Premio Nóbel de la Paz 1985 compartido por su fundación “Médicos por el desarme Nuclear”) y que hoy tiene presencia en tantos países, entre ellos Argentina, rama de la cual soy directora desde 2004, ha sido desde siempre alcanzar la paz por medio de la literatura. Los escritores de todas partes del mundo hermanados en un mismo sueño de armonía, intercambian sus escritos y sus reflexiones, por medio de una comunicación maravillosamente estética y fluida que posibilita el alcance de su mutua comprensión.
Adhiero con toda mi energía a este nuevo libro que hermana autores, culturas y lenguas con un múltiple universo verbal pero un similar universo de contenido en valores expresados en la única lengua que, parafraseando a Chéjov, jamás miente: la poesía.
María Cristina Azcona es argentina. Psicopedagoga, por la USAL de Buenos Aires y Orientadora Familiar por la U. de Navarra, España. Reconocida como investigadora de la paz por el Instituto Biográfico Americano. Colaboradora y Asesora Editorial para Cyberwit de la India. Directora y Fundadora de Bilingual MCA, Organización Internacional de Poetas Bilingües por la paz y Directora – Embajadora en Argentina para IFLAC, Forum Internacional de Literatura y Cultura de la Paz. Es además Ensayista y Poeta bilingüe cuyos poemas, artículos y comentarios literarios han sido publicados en Estados Unidos, India, Jordania, España, Israel y Reino Unido. Es autora de cuatro libros en español publicados por editorial Caddan: “Dos Talles menos de Cerebro”, “Mundo Postmoderno”, (ambos de poesía social) “La Voz del Ángel” (novela) y “Estar de Novios Hoy” (ensayo escrito junto a Ernesto Castellano, su esposo).
Preface by Diane Oatley.
This most recent work by Adam Powell is important for a number of reasons – as a norm Powell consistently navigates a territory between the visual arts and literature. In this latest work he expands his scope further in choosing to create a multi-language edition, which is essentially three different works from three different cultural perspectives in three different languages. In this manner he, in my mind, falls under the definition of the global artist – an artist living in a culture other than the culture of his or her birthplace and where movement between cultures comprises an integral element of his or her art practice. In so doing, Powell also continues to break new ground in terms of defining poetry as an art form.
I share a number of things with Adam Powell – one of these is a common vision in terms of what the arts can and should be about. I too work in two artistic fields, dance and literature. I recently wrote an article about the role and importance of innovation when working with traditional art genres, a discussion which has clear parallels to a number of the aesthetic choices underlying Powell’s decision to create such a volume. In this context I made the point that good dance is never just about technical virtuosity but about a kind of contact, a willingness on the part of the dancer not only to become vulnerable before their audience, but also to be generous in their vulnerability. With this in mind, technique becomes a means of exposure, the tools of a very specific kind of alchemy and it is only through the artist’s awareness of that technique in relation to the kinesthetic, visceral, and otherwise physically emotive states that they are able to move us. The physical nature of such response holds true for poetry as well, the most musical and sensual of all literary forms. In my mind “true” poetry, like true dance leaves the reader/viewer vibrating, exposed, as the artwork opens doors revealing its own soul.
Artists of today are raised in contemporary – and in the case of the global artist, also migratory – environments that must necessarily influence their perceptions and definitions of the arts. They cannot simply exit their cultural parameters upon entering the dance studio or when they begin to write or paint. To a large extent many of us have happily progressed beyond such conceptions over the past 50 years. In light of such factors, innovation becomes not only a given but a necessity – new times invoke new influences and new experiences on the part of the artists, which demand their own particular form of expression, as traditions cut their teeth against new and often opposing sets of values.
What Adam Powell’s work also represents for me is further evidence that the tendency on the part of more traditional discourses to ignore the innovative voices and expressions of global artists (among others) is in the process of coming undone. The force of what one might describe as a return out of oblivion is one dynamic; powerful, and discerning. What engages me about the work of global artists in general is how they succeed in turning inside-out the contents of such a social, cultural and historical oversight, flying far beyond it. The works in themselves become thus expressions of both the personal and the political, with aesthetic value in their own right, but also the vehicles of a particular form of empowerment, for both creator and user.
Diane Oatley is originally from the United States, of Norwegian-American descent and has been a resident of Norway since 1982. She holds a Masters degree in Comparative Literature from the University of Oslo. Since the completion of her studies in 1990 she has worked with literature and dance in a number of capacities: as a poet, freelance writer, lecturer, translator, dance critic/essayist, consultant for dance productions and performer/teacher of Oriental Dance. Subsequent projects have focused upon the theme of cultural hybridity, in explorations through poetry, dance and other visual media of boundaries and migrations between artistic genres, cultures and identities. Further, she has worked as a consultant on performance arts productions, been a guest lecturer on a number of occasions at Oslo University College, the University of Oslo, Black Box Theatre and the Oslo School of Contemporary Dance on the subject of Contemporary Dance and the body. She has taught and performed Oriental Dance for over 12 years, and in 2002 she expanded her dance focus to include the study of Flamenco. Expressions of the body represent an ongoing focus in her dance practice and writings, the latter in the form of essays, criticism and poetry published in a wide range of newspapers, periodicals and anthologies in Norway, USA and Great Britain. She is presently combining her own texts and a mixture of Flamenco and Arabic dance with contemporary movement traditions. Her latest book of poetry “SWOON: This used to be called a swoon, can I sit down now?” was published by Cyberwit (India) in 2005.
Forord av Susan Morales Guerra, ¡ Con Ganas ! productions;
oslo, norway.
Three-legged Waltz -- Bokformen som møtepunkt for hybriditet.
Når Adam Donaldson Powell har bestemt seg for å utgi sine arbeider på tre språk (engelsk, spansk og norsk) i samme bok, har han skapt et møtepunkt for hybriditetens egenart. Denne bokformen kan også fungere som motvekt til en tradisjonell form for bokutgivelser i den globale (les: kapitalstyrte) verden vi lever og virker i.
Boken blir mer enn en uttrykksform for forfatteren. Den er også et utbredelsesmanifest for litteraturen og for kulturen som hvert av språkene bærer med seg. Når tekster står sidestilt i tre språk blir leseren oppmerksom på de ulike kulturnormer som følger av språkets eksistens.
Kan vi kalle dette for en utvidelse av litteratur og kunstnerisk formidling?
Teorier om transkulturelle fenomen både innenfor kunst, kultur og litteratur refererer seg til en hybrid av kulturelle erfaringer i en og samme person, i et og samme verk. Adam Donaldson Powell ønsker som global borger og kunstner å benytte seg av en utgivelsesdrakt som er i tråd med hans kunstneriske ståsted, og er en del av hans bidrag til fornyelse av det normative for bokutgivelser.
For den nysgjerrige og åpensinnede leser er møtet med flere og ukjente språk en mulighet for overraskelse og en utvidelsesport til å tenke rundt sin subjektive, kunstneriske opplevelse.
Møtet med det utkjente setter enhver leser i en utsatt situasjon. Er dette noe leseren kan velge å ignorere? Irritere seg over? Forholde seg likegyldig til? Slik kan selve bokformen bidra til den kunstneriske effekten og tvinge leseren til å komme nærmere tekstene inn i boken.
Flerspråklige forfattere anvender vanligvis to eller flere språk inn i et eneste verk. Siste århundres litteratur skrevet i en flerkulturell kontekst har til felles at karakteristikken av forfatteren blander minst to språk i skrivingen. ”Spanglish” er kjent fra slik litteratur skrevet i USA, og ”Kebab-norsk” brukes i deler av det multikulturelle Oslo i Norge, i hip hop musikk, og etter hvert i litteratur skrevet av forfattere med bakgrunn som immigranter.
Men Adam Donaldson Powell har ikke valgt å sammenblande språk. Han skriver dikt på ett språk, og flere av diktene er oversatt til enten et eller to andre språk. Hans dikt er opprinnelig skrevet på engelsk, spansk eller norsk. For forfatteren selv må dette bidra til en økt bevissthet på rytmer og ulike toner han kan låne fra hvert av språkene han benytter seg av. Bokens ”interspråklige” dimensjon får sin fulle virkning i det at tekstene befinner seg utgitt på tre språk i en utgivelse. Denne handlingen er et tegn for en endret holdning til hvilke type bøker er ønskelig for en økende global kunstutvikling.
Da Rimbaud ønsket å bryte barrierer for poesikunsten endret han poesiens virkemidler der det falt han inn. Han eksperimenterte ikke kun med teksten og temaer, men også med hvordan bokstavene skulle plasseres på sidene. Til slutt brøt han med boken som form.
Likedan forstår jeg at Adam Donaldson Powell er opptatt av at det ikke kun er litterære tekster som kan utvide barrierer for poesiens utvikling, men at også bokutgivelsen kan fungere som et element for flerspråklig og hybrid for kulturens egenartet uttrykk.
Bokens utforming har utviklet seg tidligere i pakt med hva var relevant for samtidens behov. Inntoget av ”paperbacks” eller ”billigbøker” gjorde litteratur tilgjengelig for et bredere publikum. I en verden som er visuelt forførende overfor vår oppmerksomhet og kunnskapsbehov har billigbokutgivelser demokratisert den litterære kunstformen, og står som en revolusjonerende handling som har endret hvordan mennesker benytter seg av litteratur i dag.
I samme spor, kan en slik flerspråklig bokutgivelse som Three-legged Waltz, fungere som en agent for en ny revolusjonerende global bokdrakt som svarer til spredning av hybriditetens global litteratur.
Susan Morales Guerra er født i Texas, USA, er meksikansk-amerikaner og har bodd i Oslo, Norge siden 1988. Hun er Cand.mag (litteraturvitenskap og sosialpedagogikk), poet, essayist, frilansskribent, og foredragsholder (om kunst, kultur, politikk og immigrant-spørsmål). Susan M. Guerra har arbeidet med transkulturelle spørsmål i en rekke år, inkludert i sin nåværende stilling som leder for Sagene Samfunnhus (i Oslo). Hennes publikasjoner inkluderer bl.a.: ”Holiday” (”Høytid”) i antologien Ord i Bevegelse, Oslo, 1985 og i Ordet er Ditt, Oslo 1999; ”In the End (Al fin) We are All Chicanas (Somos Todos Chicanas): pivotal positions for change.” tekst collage i This Bridge We Call Home, Routledge, New York 2001; ”Holiday” i Entre Malinche y Guadalupe: anthology of Tejana artists and writers, University of Texas Press 2006, Biographies of Sorrow, Aim Chapbooks, Oslo 2001, “Språk-knuter”, Oslo Sporveiers Dikt underveis program 2001; “Soledad”, “Promise not to tell” og “Let me know gently”, Taj Mahal Review Journal, Cyberwit publications, India, June 2005 issue. Hennes essay ”Nys på egen risiko, men takk for sist!” ble publisert i Kulturbro Forlagets Typisk norsk å være uhøflig? Innvandrere har ordet, Oslo 2005.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
